Hat, maktkamp og håp

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2017

Sjelden opplever et land så mange og kontrastfulle begivenheter i løpet av kun ett år. 24. august 2016 var Colombia vitne til at den 52 år lange borgerkrigen ble avsluttet da FARC og den colombianske staten avsluttet forhandlingen om en fredsavtale i Havanna.  En måned senere ble avtalen signert i en storslått folkefest i den karibiske kystbyen Cartagena. Rett etter ble den nedstemt med knapp margin (50,21 prosent av stemmene) i en folkeavstemning som var ment å styrke avtalens legitimitet.

Mens forvirringen om hva som ville skje med freden spredte seg, ble president Juan Manuel Santos tildelt Nobels fredspris for arbeidet med avtalen.  En revidert avtale ble endelig godkjent av kongressen i slutten av november 2016

– Jeg tar imot denne prisen på vegne av det colombianske folk som har lidd under 52 år med krig, spesielt de millioner av ofre som har lidd under krigen vi er i ferd med å ende, sa Santos til det svenske Nobelinstituttet rett etter vinneren var offentliggjort.

Krigsofrenes «ja»

Fredsavtalen inneholdt seks punkter som anses som nødvendige for å skape en bærekraftig fred: jordbruksreformer; politisk deltakelse for FARC, samt for andre ekskluderte samfunnsgrupper som afrocolombianere, urfolk og bønder; total avvæpning; igangsettelse av tiltak for å stoppe narkohandelen; opprettelsen av en «sannhets- og forsoningsdomstol»; og iverksettelsen av et omfattende gjenreisningsprogram for krigsofre.

I sitatet over trekker Santos frem krigsofrene, og blant disse stemte et klart flertall «ja» i folkeavstemningen. I landsbyen Bojayá, som ble utsatt for en FARC-massakre i 2002, støttet hele 95 prosent av befolkningen fredsavtalen. Ja-siden hadde også massiv støtte blant afrocolombianske samfunn slik som Palenque de San Basilio, som regnes som den første fribyen i Amerika, hvor ja-siden vant med et klart flertall. 

– I tillegg til krigsofre kan vi på ja-siden finne alt fra venstreorienterte partier, religiøse menigheter, sosiale organisasjoner, til Santos-tilhengere, sier Pablo Abitbol. Han er statsviter, økonom, og foreleser ved Universidad Tecnológica de Bolívar i Cartagena. I tillegg er han aktuell med boken Columnos Para La Paz (Kolonner for Fred) og koordinator for den regionale forskningsgruppen, Grupo Regional de Memoria Histórica. Denne gruppen er satt opp for å bidra til å konstruere et kollektivt minne av de grusomhetene som har skjedd, med et mål om at de aldri vil gjentas.

Selv om det er mulig å knytte mange av ja-velgerne til den politiske venstresiden, og nei-velgerne til høyresiden, mener Abitbol at dette blir for enkelt. Han trekker imidlertid frem et viktig punkt som ja-velgerne hadde til felles.

– De som stemte «ja» støttet avtalens kjerneidé om en såkalt overgangsrett (justicia transicional), som går ut på å gi opp noen krav for å sikre andre rettigheter. Her kan for eksempel FARC-medlemmer få reduserte strafferammer dersom de tilstår sin forbrytelse og alle tilhørende detaljer. Gjennom fredsavtalen ofrer man hevngjerrighet til fordel for rettighetene til ofrene og fremtidige generasjoner, forteller Abitbol.

Jordbruksreformene og fokuset på større økonomisk og politisk inkludering av innbyggerne i rurale områder har blitt ansett som helt essensielt for å ende en konflikt som startet som nettopp et resultat av ekskludering og marginalisering. Den originale avtalen inkorporerte dessuten et kjønnsperspektiv som ble kjempet frem av kvinneorganisasjoner, samt kvinnelige krigsofre som ikke var representert ved forhandlingsbordet i Havanna.

Etter påstander fra sosialkonservative og kristne grupper om at kjønnsperspektivet truet den bibelske familiemodellen, ble imidlertid dette språket strammet inn. Den endelige avtalen har derfor møtt massiv kritikk fra bevegelser som representerer lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT), samt andre minoritetsgrupper. Et av kravene fra nei-siden var dessuten strengere straffer for FARC-medlemmer. Derfor spesifiserer den nye utgaven tydeligere hvilke straffer som gjelder for krigsforbrytere.

Interesser og maktkamp

Når ofrene stemte ja, hvorfor stemte likevel så mange nei? Og hvorfor valgte så mange som 62,6 prosent, tilsvarende 21,8 millioner colombianere, å ikke stemme i det hele tatt? 

– Vi må først og fremst forstå at politikk ikke handler om argumenter, men om interesser, mener Abitbol. Han forteller at folkeavstemningen på mange måter kan sees på som en refleksjon av maktkampen mellom to sentrale skikkelser i colombiansk politikk: President Juan Manuel Santos og eks-president Alvaro Uribe (president i perioden 2002-2010).

Begge kommer fra den politiske høyresiden, med Uribe plassert lengre ute på høyrevingen. De to var en gang nære venner og kolleger i regjeringen til Uribe, der Santos var forsvarsminister fra 2006 til 2009. Sammen frontet de en militær offensiv mot FARC, noe som blant annet bidro til at Santos vant presidentvalget i 2010. I dag er de bitre fiender, og Uribe har fremstått som selve personifiseringen av nei-siden.

For å skape levedyktige forhandlinger med FARC, fulgte Santos en strategi som gikk ut på å normalisere forholdene til de venstreorienterte og FARC-støttende regimene i Venezuela, Cuba og Ecuador. Uribe, som hadde hjulpet Santos til makten, tolket tilnærmingen som et svik, og mener at Colombia nå er i ferd med å falle inn i «Castro-Chavismen».

– Dette ble starten på Uribes nei-kampanje, som i stor grad var styrt av en skremselsprogaganda om at fredsavtalen med FARC ville bidra til at Colombia til slutt ender med Venezuelalignende tilstander, forteller Abitbol.

Maktbalansen mellom de to var også avgjørende for Santos’ beslutning om å arrangere en folkeavstemning, noe han ikke er lovpålagt å gjøre. Abitbol forteller at Uribe har sittet på toppen av det politiske systemet i mange år. Han har stor støtte blant mange av de mektigste personene i Colombia, inkludert personer fra de store landsbruks-, skogbruks- og gruveselskapene, men også mange radikalkonservative fra militæret og eks-militæret.

– Disse interessene er sterkt representert i kongressen. Derfor hadde Uribe bred politisk støtte da han begynte å opponere mot fredsavtalen. Jeg tror dermed at Santos tok beslutningen om at fredsavtalen ikke var noe han skulle fremtvinge med egen makt. Folket skulle selv beslutte om de støttet avtalen eller ikke, forteller Abitbol.     

Hvorfor sa de nei?

Ifølge Abitbol var store deler av nei-kampanjen styrt av dogmer som eksisterer i det colombianske samfunnet. Han trekker frem fem typer sterke og emosjonelt manipulative argumenter som ga næring til nei-kampanjens ideologi og retorikk: tilgivelsen (el perdón), straffene (las penas), politikken (la política), pengene (la plata) og landet (el país).

– Tilgivelsespunktet går ut på at det eksisterer et vanvittig sterkt hat mot FARC blant colombianere, mye sterkere enn til de paramilitære. På tross av at de paramilitære har vært like voldelige som FARC, blir deres handlinger ofte rettferdiggjort. Disse holdningene forsterkes av FARCs manglende evne til å be om tilgivelse fra krigsofre. I tillegg fyrer mediene opp under hatet mot FARC. Geriljagruppens navn blir alltid nevnt dersom de er skyldige i drap, noe som ikke er tilfellet for de paramilitære, sier Abitbol.

Ifølge Abitbol var fenomenet «abstrakte ofre» sterkt tilstede i sosiale medier i forkant av folkeavstemningen, der personer fra nei-siden spilte på tilgivelsespunktet gjennom falske uttalelser på Twitter og Facebook.

– De abstrakte ofrene publiserte ting som: «jeg tilgir ikke FARC, etter det de gjorde i Bojayá». Disse personene bor kanskje i Bogotá eller Medellín, og har aldri engang vært i Bojayá. Vi vet dessuten at befolkningen i Bojayá var nærmest samstemte i sin støtte til fredsavtalen. Nei-sidens holdninger er basert på en moralsk arroganse fra ulike grupper på høyresiden, hevder Abitbol.

Las penas

– Nei-siden påstår dessuten at fredsavtalen er basert på straffefrihet. Her kommer imidlertid ideen om overgangsrett inn i bildet. Nei-kampanjen bruker ikke sosiopolitiske uttrykk som «geriljagruppe» eller «borgerkrig», men derimot «banditter», «terrorister» eller «narkolangere». På denne måten hindrer de folk i å forstå nettopp hva «overgangsrettferdighet» går ut på, forteller Abitbol.  

 Han mener at det er nettopp dette Uribes kampanje ønsker å oppnå. I dag nyter Uribe og mange av hans mektige støttespillere straffefrihet, og derfor frykter de overgangsretten, ifølge Abitbol.

– Overgangsretten er ikke kun rettet mot FARC, men også andre involverte i konflikten, som politikere, selskaper og statsansatte. Gjennom dette systemet vil man kunne avsløre hvem som egentlig er ansvarlig for konflikten, og hvem som er de virkelige sjefene for narkohandelen. Det er ikke FARC, men FARC vet hvem de er, forteller Abitbol. 

 Når det kommer til «politikken» (la política), pengene (la plata) og landet (el país), kan disse punktene sees i sammenheng med hverandre.

– Her finner vi blant annet nei-sidens frykt for at landets fremtid skal ende opp i hendene til FARC, samt redselen for å bruke offentlige skattepenger på integreringen av tidligere FARC-medlemmer i colombiansk politikk, sier Abitbol.

Famlende demokrati?

Pablo Abitbol kan forklare at Colombia generelt har lav valgdeltakelse. Deltakelsen i folkeavstemningen var likevel sju prosent lavere enn vanlig, noe som har fått medier og kommentatorer til å snakke om et famlende colombiansk demokrati.

– Dette kan forklares med at de regionale politiske maskineriene ikke mobiliserte slik de pleier å gjøre ved andre valg. For mange colombianere er det dyrt å reise til stemmelokalene, og ingen assistanse ble tilbudt. Det ble bevilget penger til dette formålet, men ingen vet hva som skjedde med dem. I tillegg var det ikke mulig å stemme i en annen by enn der man er folkeregistrert, forklarer Abitbol.

 Han mener at de som ikke stemte kan deles inn i tre grupper.

– Hjemmesitterne bestod hovedsakelig av de som aldri pleier å stemme, de som pleier å stemme, men valgte å ikke stemme denne gangen fordi det ikke fantes nok insentiver, og til slutt de som trodde at «ja» ville vinne uansett på grunn av regjeringens triumferende uttalelser, forteller han.

Skal vi tro optimistene, vil fredsavtalen skape nye muligheter for millioner av colombianere. De neste årene vil vise hvorvidt iverksettelsen av avtalepunktene bidrar til økt inkludering og dermed også økt politisk tillit og deltakelse blant befolkningen.